Den emanciperte tilskuer. Jacues Ranciere

Etterord av Kjersti Bale

Avantgarde-kunstens dilemma: i et liberalt samfunn vil enhver kritisk ytring være bekreftelsen på friheten i samfunnet, og dermed bli godt mottatt.

Kan en utjevning mellom kunsten og samfunnet forøvrig svekke kunstens even til å forandre det den kritiserer? (Feks veldig tydelig propagandakunst)

En omvendt strategi der kunsten ytrer seg kritisk innenfor rammer som gir helt andre føringer enn de som inngår i kunstnerens intensjon, der riskikerer man at publikum ikke oppfatter kritikken. (Feks Arne Ness i et talk show)

Hva oppfattes: rammen rundt eller selve kritikken?

Vi trenger flere innganger til forståelsen av sammenhengen mellom kunst, politikk og kunst.

Boken tar utgangspunkt i teorien om intellektuell frigjøring som er forbundet med tilskuer rollen. (Le Maitre ignorant 1987)

Ranciere skriver om sammenhengen mellom etikk og politikk. (Malaise dans L’Esthetique)

Ranciere var student hos Louis Althusser

RAnciere kritiserer en politikk basert på inndeling av verden i grupper, sosiale posisjoner og funksjoner. Han mener demokrati må være basert på en radikal likeht mellom samfunnets individer.

I forholdet mellom estetikk og kunst plasserer Ranciere seg i tradisjonen etter Kant, med særlig vekt på Schiller og estetikkens universelle aspekter. Han har også likehter med Gilles Deleuze

Kritikk og politikk: Ranciere kritiserer kritikken som en forlengelse av kritikken mot Althusser og kretsen rundt han. Den kritiske tradisjonens ideer og framgangsmåter er ikke tilbakelagt, men fortsatt virksomme. Meningsinnholdet er imidlertid forandret.

Å avsløre falske ideologier har tradisjonellt vært viktig for venstresidens kritiske prosjekt.

Tidligere var kritikkens målsettning å avdekke den sosiale dominansens  maskineri. I dag er den venstreradikale kritikken  iflg. Ranciere blitt til en desillusjonert viten om varens og forestillingen herredømme. Dette kaller han venstresidens melankoli. Melankolien  næres av sin egen avmakt. Venstresidens kritikk av overfloden av bilder og varer innebærer oppfattningen av at noen forstår hva som skuler seg bak illusjonen, og noen ikke. Denne selvforherligelse forbeholder venstresiden seg, de er klarsynte, mens de andre er idioter.

På den andre siden er høyresidens besettelse. Høyresiden forstår demokrati som et sammenfall mellom en type styring basert på offentlige rettigheter, og en individuell levemåte basert på valgfrihet muliggjort av et fritt marked. I dette perspektivet blir menneskerettigheter en individuell frihet som ikke setter grenser for forbrukerens besettelse. De tradisjonelle formene for autoritet som tidligere satte slike grenser ødelegges: skole/religion/familie

 

Rancieres poeng er at venstre- og høyre siden egentlig ikke skiller seg fra hverandre når det gjelder den kritiske tankens fallitt: begge står for en tanke om avsløring som er knyttet til dominans. Begge fortsetter avsløringene om varefetisjismen som den bakenforliggende sanneheten om skjønne framtredelser men uten noe våpen mot det imperiet de anklager. En ny form for uenighet er nødvendig. Ved hjelp av DISSENSUS= uenighet, forflytting, mening, det sansbare. Dissensus er en måte å frata det sansbare dets selvfølgelighet, bryte det opp og gjøre det til gjenstand for uenighet. Dette er en aktivitet, selve den politiske prosessen.

 

Den uvitende læreren.

Kunnskap og læring er to forskjellige ting. Å forklare noe er fordummende, da det erstatter selvstendig tenkning. I stedet kan man bruke en metode der man spør; hva ser du? Hva gjør det med deg? Hva gjør du med det? denne metoden er en vei til frigjøring. (Emansipasjon) Kjernen i det å være emansipert er likestillethet og likeverd.

Den saussurianske modellen er basert på at det finnes en avgrunn mellom språk og tegn på den ene siden og virkeligeheten på den andre. Mening er en funksjon av relasjoenr mellom tegn – og utgjør et system. Denne modellen har forsterket oppfattningen om at kunst og itteratur ikke kan fungere politisk fordi de ikke innebærer handling.

Ranciere bygger på en annen språkforståelse. Sannhet for Ranciere er først og fremst  noe vi kan se og vise, men ikke forklare.

 

Tilskueren

Spørsmålet om tilskuerens rolle plasserer seg i kjernen av diskusjonen om forbindelsene mellom kunst og politikk.

Tradisjonelt oppfattes tilskuer-rollen som passiv- og uvitende. Man betrakter en illusjon og det hindrer kunnskap og handling. Som en reaksjon på dette har tilskueren blitt en del  av scenen eller at handlingen avbrytes med noe helt annet- for å bryte illusjonen. Iflg. Ranciere fornadrer dette ingen ting. Fortsatt er det posisjoner. Oppdeling i å vite/se, illusjon/virkelighet, aktiv/passiv består fortsatt. Det er selve oppdelingen som må utfordres. Ranciere mener tilskuerrollen ikke er passiv. Tilskueren observerer, velger, sammenligner, tolker. Tilskueren komponerer sitt eget verk utifra de elemtner han har foran seg. Tilskueren  komponerer sitt eget verk utifra de elementer han har foran seg. Tilskueren deltar gjennom å forme den på nytt på sin egen måte. De skaper sitt eget verk. Tilskueren lærer noe annet enn skaperen. Ranciere mener vi må endre den oppfattning vi har om et fellesskap mellom publikum. Den makt publikum har kommer av at hver og en utøver sin skaperkraft, sin evne til fortolkning til å oversette det de ser og sine egne erfaringer. I denne individuelle kraften er vi alle like.

Emanispering betyr å viske ut skillet mellom dem som handler og dem som betrakter, mellom enkeltmennesker og medlemmer av en kollektiv enhet.

Rancieres kritikk innebærer at den frykt for illusjonen som det Brechtske så vel som det Arthaudske teater står for  blir grunnløse. Denne frykten har iflg. Ranciere ledet til en grunnleggende skepsis til bilder. For han er denne skepsisen en konsekvens av inndelingen  i roller; vitende og uvitende, utøvende og betrakter. Dette innebærer en sementering av rollene og en ovenfra og ned holdning hos dem som mener de gjennomskuer illusjonen. Bildeskepsisen er slik basert på ulikheter og er derfor grunnleggende udemokratisk.

Kunstens Regimer

Ranciere er særlig kjent for hvordan han risser opp 3 former for logikk. Den han vier minst oppmerksomhet er “det estetiske” regimet, da dette egentlig ikek handler om kunst men om moral. Det representative regimet handler om kunst. Også her handler det om etterligning, mimesis- som skal forstås som overensstemmelse mellom sansning og betydning. Mellom sanselig presentasjonsform og et fortolknings-regime av denne formens innhold. = Konsensus Feks et stort maleri av Napoleon; likhet mellom logikken i bildet er utformet etter og den logikken  virkeligheten blir forstått i lys av. (Napoleon er en stor leder og må ha et stort maleri)

Det estetiske regimet kjennetegnes ved fravær av normer. Det finnes ikke grenser mellom ulike uttrykksregimer.

Rekonfigureringen skaper en ny topografi som lar komme til syne det som forblir usynlig i den kunsten som er bygd på de samme hierakriene som samfunnet er. Det innebærer brudd med kunstnerens intensjoner. Det forutsetter nemlig at tilskueren fristilles til å gjøre koblinger mellom egne erfaringer og elementene han har foran seg.

 

Kunstens mikropolitikk

At tilskueren er emansipert vil si at de inngår i en gjendsidig og likeverdig relasjon. Fra å se mening som noe som er kodet inn i verket som mottakeren må avkode, til  å se mening som noe som først oppstår når en mottaker forstår  lydene som uttrykks som tale og ikke støy. Alle har like mulighter til å tilgegne seg verket, og tilegnelse skjer gjennom å anerkjenne den henvendelse verkte er, respondere på denne henvendelsen og reflektere over sin egen respons.

En form for mikropolitikk er når erfaringene framstilles på nye måter som er demokratiske etter som de bryter med hierarkiene mellom individer, begivenheter, fornemmelser og hendelsesforløp.

Dersom man mener at mottaker er like intelligent som avsender tilsier dette at resultate av et budskap som sendes ut ikke kan forutsies. Men det mangfoldet av mottakere som genereres åpner for en redistribuering av det sansbare som gjør at virkeligheten  oppfattes på nye måter.

Det viktigste bidraget i fortolkningen av sammenhengen mellom estetikk og politikk er at Ranciere går bakenfor hangen til kategorisering og åpner bliket vårt for hvordan det vi ofte tar for gitt  slett ikke kan tas for gitt. Kunstens estetiske regime blir en måte å forholde seg til verden på, som bygger på grunnleggende likeverde, ved at den forholder seg til ubevissthetssonene mellom de kategoriene som vanligvis støtter oss til.

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s